Hopp til innholdet

Behandling av trykkskade/sårpleie

Sårstell er en dynamisk prosess, og kan endre seg underveis. Det viktigste vil alltid være å utføre god nok rens av såret. Å holde såret rent minsker bakteriemengden og reduserer risikoen for infeksjon. Et kronisk sår vil alltid være kolonisert av bakterier. 

Ved trykkskade grad 1 anbefaler en som oftest ikke bruk av bandasje, slik at en lettere kan holde oversikt over skaden, og huden får puste. Dersom det er fare for friksjonsskader kan en beskyttende bandasje vurderes.

Sår på hæl

De internasjonale retningslinjene legger ingen føringer for hvilken bandasje som er korrekt. Bandasjen må alltid tilpasses hver enkelt pasient. Lokalisasjon av skaden, inkontinens, fukt, sårsekresjon, sårkanter og omkringliggende hud vil avgjøre hvilken behandlingsmetode og bandasje man velger å bruke. Det anbefales å holde seg til en prosedyre i 14 dager, før en kan si noe om effekten av denne, med forbehold om at bandasjen er hensiktsmessig. Det vil si at bandasjen tar til seg væske, slik at huden rundt ikke blir fuktskadet eller reagerer på bandasjen.

Det finnes ingen trykkavlastende og trykkfordelende bandasje, som vil behandle trykkskaden. Det viktigste tiltaket vil alltid være avlastning og stillingsendring, i tillegg til god hygiene og hudpleie.

  • – størrelse på skaden
  • – dybde på sårbunnen
  • – lokalisasjonen av skaden
  • – evnen til å holde sårbunnen fuktig, men ikke våt
  • – tilstanden til huden rundt
  • – om det finnes nekrose, fibrin eller hypergranulasjonsvev
  • – skiftefrekvens – skal bandasjen ligge kun en dag, eller i over en lengre periode

Kirurgi av trykkskader

Ved trykkskade grad 3 og 4 vil som regel kirurgi være nødvendig for sårtilheling, i form av sårrevisjon eller lappekirurgi. Enkelte pasienter vil ikke kunne gjennomgå kirurgi ved bruk av lappekirurgi, på grunn av redusert og sammensatt helsetilstand. 

kirurgi i en operasjonssal

Før kirurgi sjekkes

  • mulighet for tilheling ved bruk av konservativ behandling versus kirurgi
  • hva målet er for behandlingen
  • pasientens kliniske tilstand
  • pasientens motivasjon og mulighet for å samtykke til inngrepet og behandlingsforløpet
  • risiko ved kirurgi

 

Sårrevisjon: Brukes ofte hvis pasienten ikke kan gjennomføre rekonstruksjon. Det gjøres kirurgisk eksisjon/revisjon for å rense opp såret, og optimalisere mulighetene for sårtilheling

Lappekirurgi: Før rekonstruksjon tas beinprøver for å påvise eller utelukke oppvekst av bakterier i bein. Dette vil gi svar på om det er grad 3 eller 4. MR kan også benyttes for å påvise osteomyelitt/osteitt, men vil ikke gi svar på hvilken bakterie. Etter 14 dager får man svar på beinprøvene. Ved oppvekst av bakterier vet en hvilken type bakterie og hvilken type antibiotika som må brukes.

Ved rekonstruksjon brukes en lapp av hud, vev og muskler for å dekke området der dødt vev er fjernet, som oftest fra et nærliggende område. Etter inngrepet følger det strenge restriksjoner i forhold til fullstendig avlastning av området de neste seks ukene. Etter de seks ukene følger en forsiktig tilvenning av trykk mot området. I denne prosessen er det svært viktig at prosedyrer følges angående: 

  • stillingsendring og avlastning av området som har vært operert eller revidert
  • ernæring
  • hjelpemidler og tekniker som forhindrer friksjon
  • riktig valg og bruk av trykkavlastende hjelpemidler
  • sårstell
  • bruk av antibiotika

 

Lappekirurgi - UNN
Foto: Trykksårteamet UNN
Foto: Trykksårteamet UNN

Hud og vev vil få en varig svekkelse etter rekonstruksjon. Spesielt arrlinjer vil være utsatt. Pasienter som har gjennomgått kirurgi med rekonstruksjon av vev, må regnes å være i høy risiko for nye trykkskader, i all framtid.